Vi bærer de døde i oss som uferdige melodier
Sorgen etter at våre kjære har gått bort, er ikke bare tomhet, men et mulighetens rom. Det er et sted der fravær og nærvær smelter sammen. Her kan vi snakke med de vi har mistet, fortelle de om det livet som fortsatte uten dem, og høre deres stille svar i hjertet vårt. I dette rommet blir kjærligheten mer kompleks, mer uferdig, men også mer levende, som et bevis på at det å elske også innebærer å våge å miste.
Trenger vi senger?
-Vi må
eksotisere det nære! Slik lyder et slagord vi gjerne hører uttalt av antropologer
og andre som vil tett på for å se om de...
Nytt håp for psykiatrien
- Min erfaring som pasient er at antipsykotisk medisin ikke har noen terapeutisk effekt. Gunn Helen Kristiansen fremmer en alternativ tilnærming som tilsier at vi med litt hjelp kan forløse ubrukte ressurser i hjernen som ledd i tilfriskningen.
Livet er skapt for å kunne forlates
Filosof Farhan Shah forteller om selvdød som uttrykk for en radikal frihet, og ikke grunnet i en «psykisk sykdom»: - Kanskje er det nettopp å bære denne innsikten at vi kan leve mer helhjertet, tettere på livets nerve, fri fra illusjoner om garantier og skråsikkerheter, skriver han.
Fanget av systemet – forløst av mennesker
Bærekraftige og humaniserende endringer i psykisk helsevern begynner ikke med nye former for kontroll og tekniske løsninger, men med å gi rom for menneskemøter som tåler stillheten og det uferdige. Det starter mellom mennesker. Tommy Winther, med sin dyrekjøpte innsikt, maner til nye tanker og en kritisk distanse til systemer som kan gjøre mer skade enn nytte.
