Helen var underlagt et strengt psykiatrisk regime i 15 år. En lettvinn diagnose utviklet seg til et endeløst mareritt for henne. Nå går hun rettens vei for å stille staten til ansvar.
Nå er det tid for mobilisering! Sett av en eller flere dager i Lillestrøm; Romerike og Glåmdal tingrett 22.-25. juni.
Åpen rettergang
På vegne av Helen Wesnes og alle de som opplever vold og frihetsberøvelse forkledd som helsehjelp, bes de som har mulighet om å stille, enten en eller flere dager. Helen har bedt om åpen rettergang, der hun har saksøkt staten for brudd på menneskerettigheter. Ditt nærvær er viktig som støtte, men enda viktigere for å vise at vi er mange som krever slutt på diskrimineringen. Staten skal ikke lenger få utføre volden og krenkelsene i det skjulte!
Uten utredning endte den unge kvinnen opp bak lukkede dører og underlagt et omfattende medikamentelt regime i 15 år.
Det hele startet da hun som 19-åring ba om hjelp på Reinsvoll sykehus etter et traume i kombinasjon med søvnløshet og utbrenthet. Dette var i februar 2000. Der ble hun i 9 år, etterfulgt av seks nye år vekslende mellom omsorgsbolig og sykehus. På sykehuset ble hun sendt fra post til post der medikamenter raskt ble eneste behandling.
Frihetsberøvelse
Isolasjon, besøksforbud, fratatt mulighet for kontakt med omverdenen og uten nevneverdige formaliteter, ble hun utsatt for omfattende beltelegging, kroppsvisiteringer og fotfølging i hele 15 år.
Hva hadde hun gjort galt? En sommervikar på Reinsvoll noterte schizofreni i journalen. Han kjente henne knappest, og gjorde aldri noen utredning.
Med schizofreni i journalen fulgte resten av seg selv, hvor hun ble behandlet som en straffedømt – uten rettigheter og juridisk vern. Hennes kropp og hjerne tilhørte nå staten.
Erstatningssaken i Norsk Pasientskadeerstatning NPE ble åpnet i 2015. Nå skal saken endelig opp i retten, men der erfarer hun at den ene statlige etaten peker på den neste. Dermed har Helen og hennes advokat vært nødt til å saksøke staten flere veier.
Kafka-prosess
Underveis har de møtt på hindringer som at journaler ikke var tatt inn i saken likevel, tungrodd saksbehandling og at selve saksbehandlingstiden var ekstremt langdryg. Dermed begynte etatene å hevde foreldelse, noe som ikke har noen annen forklaring enn systemet selv. Helens kamp med staten er som hentet ut av «Prosessen» av Kafka.
Etter en hard dragkamp om hva som skal behandles og hvem som er ansvarlig, er saken nå delt i to, og det som skal behandles om kort tid i Lillestrøm, er brudd på menneskerettighetene.
I tillegg til den umenneskelige behandlingen hun har vært utsatt for, er selve klageprosessen et brudd på grunnleggende menneskerettigheter. Om vi skal støtte oss til hva prosessfullmektig Mads Andenæs sa da Inger-Mari Eidsvik vant over staten i Lagmannsretten i 2025, så er det i hvert fall nærliggende å hevde det.
Dette er noe som angår en stor gruppe av befolkningen, og det er svært viktig at saken har offentlighetens blikk. Still opp, for Helen og for oss alle!
***
Se også Helens innlegg på Toppmøte 2019 på Erfaringskompetanse.no: https://erfaringskompetanse.no/arkiv/behandlingen-jeg-fikk-og-behandlingen-jeg-onsket/
