De som lider mest under dagens paradigme og de som kan gjøre noe med det. Psykiatrierfarere og toppolitikere møttes ansikt til ansikt på Hamar. Legger de en slagplan sammen ved neste korsvei?
Årets «Hamardialogene» ble avholdt 1.-2. juni, og dette var andre gang i den ideelle organisasjonens historie. Samlingen fant sted på Hamar Scandic hotell, og deltakerlisten hadde økt med en hel skoleklasse siden i fjor, og var nå på 84 personer.
Grunnlags-demokrati
Etter at initiativtakerne Birgit Valla og Werner Christie hadde ønsket velkommen til det de betegner som en faglig folkebevegelse, kunne de med begeistring si at også antall samarbeidspartnere har økt kraftig, med en dobling fra året før. «Dialogene, og det vi gjør etterpå, er det som er interessant», understreket Birgit.
Werners politiske erfaring har lært ham at de gode ideene kommer nedenifra, og Hamardialogene er nettopp utvikling av både politikk og god praksis, basert på erfaringer fra innsiden av systemet. «Nå bygger vi et grunnlags-demokrati», erklærte Werner, og da var dialogene åpnet.
Hamardialogene samler mennesker fra organisasjoner, universiteter, behandling og forskning rundt samme bord med mennesker som har erfart, og gjerne fortsatt erfarer, hvordan det er å motta psykiatrisk helsehjelp.
Likepersoner
Dialoger mellom mennesker med svært ulike perspektiver og posisjoner er selve hensikten med arrangementet, og også i år åpnet dialogene for ekte menneskemøter. Nye kontakter oppstod, perspektiver ble utvidet, og kompleksitet var kanskje det som kjennetegnet dialogene mest.
På Hamardialogene er det vanskelig å skille mellom de som holder faglige innlegg og de som er såkalte «erfarere». Dette er fordi fagpersonene bærer preg av at standpunkter og posisjon har kommet som en konsekvens av personlige erfaringer, og erfarerne har kommet seg på bena ved å sette sine opplevelser i en faglig kontekst. Dessuten har mange av erfarerne også selv blitt fagpersoner.
Respekt og likeverd er kanskje de ordene som best beskriver denne helt spesielle følelsen som Hamardialogene også i år var svøpt inn i.
Selebert besøk
Litt uvirkelig var det da selveste statsminister Jonas Gahr Støre og stortingsrepresentant Farahnaz Bahrami fra helse- og omsorgskomiteen plutselig stod i vårt selskap og kastet glans over dialogene.
Dette er altså stedet å komme hvis du vil oppleve både bredde, høyde og dybde! Støres ord til publikum formidlet troen på individets og felleskapets ressurser, samtidig mente han at de sykeste fortsatt trenger diagnoser og medikamenter.
Samtalene som fulgte etter statsministerens visitt løftet frem behovet for flere møter mellom politikere og erfarere – som enstemmig kan formidle at dagens system skader, og i særdeleshet de mest sårbare.
Vi trenger å få til direkte møter på stortingsnivå hvor mange kan formidle den samme historien. Vi trenger å lage en erfaringsbank, og vi burde opprette et tribunal, var blant forslag som kom opp gjennom dialogene som fulgte.
Nye tenkemåter
Dialogene disse dagene dreide seg om hvordan vi skal snu den grunnleggende tenkningen på feltet og de rådende oppfatninger om psykiske lidelser i befolkningen. Psykiatriske diagnoser mangler validitet og tilbyr ikke mer enn sirkulære forklaringer, som at du er deprimert fordi du er bipolar, og bipolar diagnose passer fordi du jevnlig er deprimert. Årsaksforklaringer og den kjensgjerning at mennesker også har en bevissthet, intensjoner og vilje er ikke en del av sykdomsmodellen om psykiske lidelser.
Feilinformasjon om medikamenter er dessuten et stort problem som må imøtegås. På storskjermer var dialogenes kjøreregler eksplisitt uttrykt: vi snakker etter tur, ingen avbryter, og ordet går på rundgang inntil alle har fått delt sine refleksjoner over dialogens tema.
Med problemstillinger og regler på tavla, kunne dialogene starte ved salens mange runde bord, hvor målet ikke var å vinne, men å utveksle og utvikle ideer.
Menneskelige behov
Dialogene som ble ført og plenums-samtalene de ledet til, gjorde det klart at i tillegg til kontinuerlig samtaler om holdninger rundt språk som umyndiggjør og lammer oss alle i møte med en voksende profesjonalisering av omsorg, så må vi kommunisere et tydelig budskap – rett til politikere som har makt.
Vi trenger et samfunn av individer som skjønner at de selv har ressursene de trenger, og som også våger å romme andre. Det er ikke helsevesenet som skal ivareta mellommenneskelige behov, det skal vi gjøre selv.
Da trenger vi et paradigmeskifte i tenkningen vår, som gjør at vi ser hverandre og oss selv som mennesker med grunnleggende behov, og ikke sykdom som må behandles av profesjonelle. «Livet er ikke en ekspert-oppgave» og «Folk må bli folk, og vitenskapelighet må bety noe nytt», var blant uttalelser rundt bordene.
Vis hvor mye vi sparer!
Det økonomiske aspektet var også et viktig tema i dialogene. Algoritmer er autoriteten i virksomheter nå, ikke tematikken som virksomhetene ble bygget på. Innsatsstyrte finansieringsbegreper har formet Helseforetakene, så det er viktig å se på hvilke begreper som faktisk styrer.
Et eksempel er at ulike diagnoser gir ulik ressurstildeling. Da er det innlysende at dette blir førende for hvilke diagnoser man foretrekker å gi. Det bør lages overslag som viser hvor mye den biomedisinske modellen med diagnostisering, medisinering og uførhet faktisk koster. Da også medregnet hvor mange ressurser som samfunnet mister fordi folks lidelser blir kroniske av denne behandlingen.
Med en relasjonell forståelse av lidelser og hva som faktisk hjelper, vil samfunnet kunne spare mye. Siden økonomi virker til å være det tyngste argumentet i politisk beslutningstaking, bør det økonomisk fordelaktige ved å skifte perspektiv løftes mer.
Mennesket er et subjekt
Subjektivitetens betydning for hvordan vi oppfatter hverandre og verden er det som for meg trådte frem som det gjennomgående tema i årets Hamardialogene. Sjelen fikk plass, den ligger i hver og en av oss som et unikt premiss for hva vi opplever som meningsfullt.
Som Inga Marte Thorkildsen så slående uttalte i dialogen: «Objektiv distanse hører ingen steder hjemme i psykisk helsearbeid». Kanskje er det nettopp det at vitenskap ikke berører mening som gjør at vitenskapelige metoder er så meningsløse å bruke når vi vil forstå menneskelivet?
Innleggene som fulgte belyste jakten på mening hos både professorer og mennesker i krise. Her følger deres ulike bidrag og analyse.
Sjelens plass
Vilde Finserås startet med nydelig pianospill, og delte deretter erfaringer hun har gjort med psykiatrisk behandling. Den unge kvinnen hadde godt over to tiår bak seg med psykiatrisk behandling før hun innså at behandlingen hadde ført til at plagene hadde blitt kroniske, og dessuten enda mer komplisert gjennom hjelpen hun fikk.
Vilde fikk sterke bivirkninger av medikamenter hun ble satt på, men dette ble oppfattet som forverring av hennes sykdom. De nye «symptomene» ledet til nye utredninger med nye medikamenter, uten at noen stilte spørsmål ved muligheten for at det de så var bivirkninger.
Opprinnelig hadde hun oppsøkt hjelp fordi hun følte seg frakoblet seg selv og andre. Diagnoser, medikamenter og helse-systemet i seg selv førte til en enda sterkere frakobling, og til slutt følte hun at hun var så feil at selve livet var feil. Da startet den lange veien tilbake, hvor bearbeiding av det underliggende først kunne tas tak i når medikamentene ble redusert. Hun avsluttet med å si at sjelen må få sin plass i psykiatrien.
Vitenskap uten mening
Professor em. Tor-Johan Ekelands innlegg forklarte hvorfor psykiatrien har glemt sjelen. Kirken og akademia delte i sin tid verden mellom seg, hvor kirken fikk tro og mening der vitenskapen så seg fornøyd med beskrivelser. Dermed faller alt det meningsskapende utenfor vitenskapen.
«Vitenskapen ugyldiggjør erfaringer som kunnskap», sa Ekeland hoderystende. «Psykiatrien går i den ene epistemologiske fella etter den andre», sa han videre. Og poengterte betydningen av bevissthet om kunnskapssyn, som er grunnlaget for diskurser, som videre leder til praksis.
«Hva skal sies om oss når vi blir historie?» spurte Ekeland ettertenksomt. Han avsluttet med å referere til Foucault, som sa at en ekte vitenskapsmann innrømmer og deretter retter sine feil, før han la til at det ikke ser ut til at psykiatri er en ekte vitenskap.
Misforståelser om nedtrapping
Noen av de som i praksis må håndtere psykiatriens slagside, er Vivian Karlsbakk og psykiater Peggy Lilleby. De samarbeider nå om Nedtrappingsnettverket, et ideelt tiltak for å hjelpe personer som ønsker å kutte ned på eller avslutte medikamentell behandling.
Sammen beskrev de misforståelsene de møter: Folk kan ha sterke reaksjoner på nedtrapping, og da oppfatter ofte behandlere dette som at pasienten har en alvorlig forverring av sin lidelse. Mange tenker også at reaksjonene er en del av lidelsen, og som medikamentene har holdt i sjakk. Altså konkluderer de med at medikamentene må ha vært veldig gode. Det som misforstås som symptomer, er faktisk svært vanlige reaksjoner på at man tar bort noe som hjernen har tilpasset seg.
Løsningen er hyperbol nedtrapping og ikke bare noen uker med store kutt, slik retningslinjene sier. For rask nedtrapping eller bråstopp kan utløse psykose eller andre svært krevende reaksjoner fordi hjernen har tilpasset seg medikamentene og dermed blitt sårbar.
Hyperbol nedtrapping kan ta både måneder og år, alt etter den enkeltes reaksjoner. Nedtrappingsnettverket er et ideelt arbeid i oppstartfase og trenger frivillige som vil bidra.
Flere uttrykksmåter
Neste erfarer var Tommy Winther, som fortalte at han ble satt på nevroleptika («antipsykotika») da han fikk en rusutløst eksistensiell krise den gangen han var student. Siden har han hatt flere psykoser, og setter dette i sammenheng med medikasjonen han har fått.
Under middagen fikk vi servert nydelig sang ved artist, psykolog og sosialantropolog Lovise Angen Krogstad som sang sine egne sanger for oss. Mai Camilla Munkejord leste fra boken sin «La masken falle» og delte fra sin egen erfaringshistorie. Hun fortalte at traumer kan komme fra en følelse av å være grunnleggende feil, dum eller verdiløs, og at dette også handler om følgene av det som ikke skjedde.
Til desserten hadde Jan-Magne Tordenhjerte Sørensen og undertegnede et stand-up-innslag med basis i sine erfaringer, da paradoksene og forvillelsen i dette feltet er så overveldende at det er også er en tid for å le.
Avvisning kontra menneskemøter
På Hamardialogenes siste dag fikk vi høre Linda Galåens historie, som etter en større livsomveltning fikk så store utfordringer at hun først fant mening i en sykdomsforklaring som kunne gi svar på hvorfor hun plutselig hadde fått plager hun ikke ante hvor kom fra.
Behandlingen som fulgte var tvang, avvisning og ren oppdragelse, før det endte med forakt og avvisning fra helsepersonellets side.
Traumediagnosen hun senere fikk, la mer kontroll og dermed ansvar på henne. Med traumediagnosen kom samtidig en varmere og mer human holdning fra helsevesenet, med forståelse, anerkjennelse og håp. Innlegget drøftet blant annet viktige aspekter ved diagnosenes virkning på identitet og individets mulighet for agens.
Tidligere politiker Inga Marte Thorkildsen og nå rådgiver i Stine Sofies Stiftelse, holdt deretter et gnistrende innlegg om hvordan diagnostisering og profesjonell distanse blir enda en bekreftelse for individet på at de burde ha tålt livet bedre.
«Distanse, tvang og objektivisering er å gjenta traumet, der forsoningsprosesser og forståelsesprosesser kunne ha helet. Vi trenger ikke spesialister, det vi trenger er relasjoner», sa Thorkildsen.
«Jeg er pårørende» åpnet hun sitt innlegg med å si, og i tillegg til klokskap bidro hun med et personlig engasjement som i seg selv var en demonstrasjon på menneskemøter som lindrer.
Konteksten avgjørende
Professor Heidi Hjelmeland jobber med selvmordsforskning og var enda en stemme som utfordret kunnskapsgrunnlaget på sitt felt på Hamardialogene i år. Fokuset i feltet har vært risikofaktor-forskning, selv om dette aldri vil kunne si noe om årsaken til selvmord, forklarte hun.
Det er den individuelle konteksten som avgjør utfallet. Det som er risikofaktorer for én, er beskyttelsesfaktorer for en annen.
Det er den subjektive meningen som er utslagsgivende for om noen tar livet sitt, og da kan vi ikke mene at personlige historier ikke er relevant for forskning. Vi trenger et paradigmeskifte, fra risikofaktorer til mening, var Hjelmelands klare budskap.
En av de som aktivt arbeider med å løfte frem betydningen av den subjektive meningen, er professor i psykisk helsearbeid ved Universitetet i Agder, Tore Dag Bøe. Som en av dialogenes samarbeidspartnere, fikk han scenen for å reklamere for utdanningen i «Åpen dialog i nettverk». Utdanningen er utviklet i samarbeid med blant annet den finske professoren Jaakko Seikkula, som er en av opphavsmennene til metoden.
Endelig skulle sjelen få hele scenen, og Runa Helmersen og Anne Brit Sylvareik fra «Hva er bevissthet» delte fra både teori og praksis som forteller oss at vi henger fast i noe som er større enn oss selv. Dette større er en felles bevissthet. Selv om kroppen dør, så er vår sjel udødelig. Sjelen må anerkjennes i helsevesenet. Den hører ikke bare hjemme i kirken eller andre religiøse sammenhenger. Sjelen er den universelle delen av mennesket der vi alle kan finne styrke, visdom, håp, kreativitet, heling og nye innsikter. Dette var spennende innlegg som krever fordypning, derfor deles link til deres nettsted her.
Venter på gjennombrudd
Werner Christie fulgte opp temaet med å belyse hvordan moderne nevropsykologi konstaterer at hjernen er et «komplekst dynamisk tilpasningsdyktig og lærende system». Hjernen projiserer ut indre forståelser og forutinntattheter for å forholde seg til virkeligheten. Når forforståelsen er preget av traumatiske opplevelser og dysfunksjonelle mestringsforsøk, kan det oppstå problematiske opplevelser og relasjoner til medmennesker og til tilværelsen generelt, sa Werner. Det er ennå ingen godt dokumenterte sammenhenger mellom hjernens metabolisme og spesifikke opplevde fenomener, og den påståtte kjemiske ubalansen ved psykiske lidelser er for lengst tilbakevist.
Christie påpekte at psykiatriske diagnoser ikke oppfyller grunnleggende vitenskapelige kriterier, men sa at det nå finnes mange fascinerende og komplekse teorier som venter på vitenskapelige gjennombrudd. «De kan uten tvil føre til paradigmeskifter i vår forståelse av mental helse, smerte og funksjonsutfordringer – og til nye Nobelpriser» avsluttet den optimistiske samfunnsbyggeren.
Mening i det meningsløse
Til slutt delte Birgit Valla om hvordan det var å miste sin kjære datter Astrid i september 2025. Astrid og tre nære venninner døde i nabohuset som brant ned til grunnen, og det forferdelige hadde skjedd. Birgit ville ikke godta at døden var meningsløs, noe som gjorde at hun åpnet seg for nye tanker. Hun merket også at det ikke var noen ytre metoder som kunne tilføre det nødvendige.
Kraften måtte hun finne i dypet av seg selv og i nært samarbeid med kroppens grenser og språk. I stille lytting innover og mens hun begynte å skrive opplevelsen av seg, så kom det til henne en bok hun måtte skrive. Hun opplevde faktisk at denne boken krevde å bli skrevet, og at hun skrev den sammen med sin døde mor og Astrid selv.
Og bok ble det; «Astrid, min Astrid» ble tittelen. Den utgis på Kagge forlag august 2026. Bokens siste ord ble også Hamardialogens siste: Vi er forbundet. Til vi ses igjen.
Birgit Valla og Werner Christie er initiativtakere til Hamardialogene. Arrangementet er et samarbeid mellom initiativtakerne, Universitet i Agder, Norsk Teknisk Naturvitenskapelig Universitet (NTNU), Universitetet i Sørøst-Norge, Norsk sykepleieforbunds faggruppe innen psykisk helse og rus, Universitetet i Tromsø og Sagatun Brukerstyrt Senter. Se Hamardialogene for mer informasjon.
Hilde Marie Rekstad
