«Galskap er bare en annen virkelighet. Hvem vet hva den virkelige virkeligheten er? Det faktum at det er mulig å leve med stemmer, og at fred og ro kan oppnås, betyr alt.»
Av Karin Jervert & Julia Greenberg, først publisert hos Mad in America 30. mai 2026. Oversatt til norsk av Deepl / Mad in Norway-redaksjonen.
Mad in Norway, en av samarbeidspartnerne til Mad in America, arrangerer en internasjonal filmfestival fra 24. til 26. september i Lillehammer, Norge. Denne viktige festivalen har som mål å gi håp og inspirasjon til alle som jobber for å tilpasse psykisk helsetjenester til menneskerettighetene og for å oppfylle anbefalingene fra FN og Verdens helseorganisasjon.
On My Way to Where er en dokumentarfilm som er valgt ut som én av 26 filmer fra hele verden som skal vises på filmfestivalen. Filmen, som handler om musikeren Dory Previn, er regissert av Julia Greenberg og Dianna Dilworth.
Dory Previn skrev briljante, urovekkende og mørkt humoristiske sanger på 1970-tallet. Hun ble først kjent som en Oscar-nominert tekstforfatter for Hollywood-musikaler, før en tabloidskandale og et offentlig sammenbrudd førte til at hun gjenoppstod som en kultartist innenfor musikkscenen i Laurel Canyon. Dorys veltalende refleksjoner over forholdet til stemmene hun hørte, foregrep de kommende bevegelsene Hearing Voices og Mad Pride, som begge er i ferd med å omforme vår samtidige forståelse av psykisk helse.
Den følgende samtalen er mellom medregissør Julia Greenberg og Mad in Americas Mad in the World-kontaktperson, Karin Jervert. De møttes for første gang mens de organiserte en panelsamtale i forbindelse med en visning av Dory Previn-filmen for Montclair Film. Det som begynte som et profesjonelt samarbeid, utviklet seg raskt til et vennskap og en felles beundring for Dory Previns arbeid og den innsikten og visdommen som gjenspeiles i hennes liv og kunst.
Karin: I ekte Dory-stil skal jeg fortelle deg historien om en stemme og en visjonær opplevelse jeg hadde knyttet til Dory. Jeg syntes det passet å starte denne samtalen med en slik. Du er alltid med på å diskutere slike ting.
Julia: Dory ville ha likt det. Spennende!
Karin: Noen måneder etter at vi møttes og etter at jeg hadde vist filmen din On My Way to Where, gikk jeg ned til Raritan-elven. Jeg har reist til mange elver rundt om i USA og verden for å reflektere og integrere visjoner og stemmer. Jeg sto på den gjørmete bredden. Det var veldig lavvann den dagen, og jeg dyppet fingeren i vannet og skrev på en tørr stein: «Plikt er…» Kort før jeg tegnet det spørsmålet i vannet på den steinen, hørte jeg i tankene mine Dory si til meg: «Fortsett bare hvis du mener det er din plikt.» Så spurte jeg meg selv: «Hva er plikt for meg?» Deretter så jeg på at solen tørket bort ordene på steinen. Hva tror du «plikt» er?
Julia: Et virkelig interessant spørsmål å tenke på relatert til min erfaring med å lage denne filmen. En måte jeg tenker på plikt i filmen, er at når vi lærte om Dory Previns stemmer og gjengav dem i filmen vår, føltes det veldig viktig – som en plikt – å skildre det som vanligvis kalles hennes psykiske lidelse på en måte som kunne fremme empowerment fremfor diskriminering. For det var slik Dory fremstilte stemmene sine – skremmende og lammende til tider, men filmen sporer virkelig utviklingen i hvordan hun lærte å leve med dem.
Karin: Ja! Gjort med nysgjerrighet snarere enn frykt, og tilnærmet med medfølelse for mangfoldet i bevissthetsopplevelsen, bidrar filmer som din og mange av de som er på programmet på Mad in Norway International Film Festival til å øke forståelsen og dermed sosial rettferdighet innen psykisk helse. Som kunstner og aktivist selv føler jeg at dette er en virkelig viktig plikt.
Jeg kan personlig vitne om hvordan filmen din forandret livet mitt. Husker du hvordan jeg presenterte meg for deg som en halvgal dame som hører stemmer og hallusinerer da jeg møtte deg på den første visningen av filmen jeg så på WFMU? (amerikansk freeform radiostasjon)
Julia: Vel, det var ganske utrolig da du reiste deg og snakket så modig og også med så mye humor om stemmene dine etter den visningen.
Karin: Jeg har blitt flinkere til å være åpen om det gjennom årene! Før jeg møtte deg på den visningen, hadde livet mitt virkelig beveget seg bort fra år med hemmelighold, skam og isolasjon rundt det. Jeg hadde en ny partner som var en flott alliert, og jeg tok i bruk nye måter å se på opplevelsene mine på, nye måter å forstå helbredelse på, og nye rammeverk for håp for å romme opplevelsene mine av stemmer og syn.
Den kvelden ble filmen deres som en liten stein på veien, som minnet meg på at stemmehørere som meg også kan få en lykkelig slutt. Jeg husker at jeg ble veldig rørt av filmens slutt. Dory Previn var lykkelig!
Julia: Noen ganger får vi tilbakemeldinger om at filmen vår fremstiller Dorys reise mot psykisk helse som «for enkel». Og jeg synes det er en rimelig kritikk, men det er et resultat av et valg vi tok. Vi er filmskapere, og vi tok en historie og fulgte den til slutten. Men det er en historie som er krystallklar i Dorys bøker og dagbøker. Hun krysser verden fra å være livredd og innlagt på institusjon til å bli stabil, elsket og blomstrende, sammen med Mama, Max og Lion, stemmene sine. Og hun skrev om dem på titusenvis av sider, og de som sto henne nærmest kjente dem også.
Karin: Å anse hennes reise som for enkel, undervurderer kanskje hennes store innsats for å leve i fred med stemmene sine, og jeg vet hvor hardt det kan være å oppnå det, men ikke bare det – det faktum at hun delte at det var mulig å leve med stemmer, og at fred og ro kunne oppnås, er alt. Det kan være vanskelig, det kan det virkelig, men jeg kan ikke se hvordan det tjener hennes dype inspirasjon å si at det virket for lett. Hun er en nestor i mine øyne, nesten sjamanistisk, egentlig, en lærer som gikk disse tøffe veiene og fant et sted å hvile som hun åpent og sjenerøst delte med verden, og du, på din side, delte gjennom filmen din.
Julia: Jeg elsker å tenke på henne på den måten. Det er tydelig at hun følte seg tvunget til å være åpen og snakke offentlig om sine erfaringer, og jeg må tro at hun visste at det hjalp folk, så filmen forsterker ganske enkelt stemmen hennes (eller stemmene!)
Karin: Over mange ettermiddager, da vi møttes på typiske Jersey-dinere og kaffebarer, (vi endte til og med opp med å banke på døra til barndomshjemmet hennes i Woodbridge, NJ sammen!) fortalte jeg deg om hvordan jeg lærte å trives med stemmene og synene mine, mens jeg kom meg etter overmedisinering og psykiatrisk misbruk.
Jeg har slitt med å føle at jeg hørte til slik jeg var, at stemmehørere som meg ikke bare var ødelagte ting som var dyttet ned i samfunnets skrotkasse. Men Dory har blitt en veldig virkelig person for meg, en jeg virkelig begynte å vandre sammen med. Når jeg sier at jeg begynte å gå sammen med henne, begynte jeg å lytte til stemmen hennes, til musikken hennes, lære mer om historien hennes, forholde meg til synene hennes, og hvordan hun så på livet, hvordan hun tenkte om smerte, traumer, musikk, poesi og helbredelse. Takket være din respektfulle og dyktige filmproduksjon lærte jeg om hennes ville, komplekse og dypt inspirerende liv som musiker og tekstforfatter fra 50- til 70-tallet. Men det som føles viktigst for meg, er hvordan filmen belyser menneskeligheten til noen som blir stemplet som «ødelagt» eller «annerledes».
En film kan være mer enn bare en film, og kunst kan forandre verden
Julia: Det er utrolig meningsfullt å høre dette. Jeg kom til henne gjennom musikken, men tankene hennes ble virkelig utforskningen i arbeidet med filmen.
Og jeg visste vagt om Mad Pride- og Hearing Voices-bevegelsene, men du har vært vår kobling. Når vi har vist filmen til stemmehørere, gjør den overveldende positive og emosjonelle responsen vi får det virkelig klart for meg at det ikke finnes representasjoner av kvinner som henne, som deg og som så mange andre i film. Eller så er representasjonen mer belastet. Jeg gleder meg virkelig til å høre om reaksjonen på filmen i Norge.
Karin: Ja, jeg overdriver ikke. Å se Dory fremstilt slik du gjorde, var et vendepunkt for meg. Å se seg selv gjenspeilet på skjermen i en kreativ kraftpakke som henne er et øyeblikk av anerkjennelse: Jeg hører til og kan bidra med noe til en verden som føltes litt utilgjengelig på grunn av stigma og skam.
Så, for å avslutte dette, vil jeg gå tilbake til historien jeg fortalte i begynnelsen av samtalen vår om å være ved elven.
Den andre gangen jeg skrev på steinen, skrev jeg: «Plikt er bare.» Plikt betydde tydeligvis å gjøre det jeg ville gjøre i verden på en autentisk måte. Det føltes lett og håndterbart; plikt var bare å være. Noen ganger ser vi på plikt som noe tungt eller konfliktfylt.
Så så jeg opp mot himmelen og begynte å høre stemmer, som om de kom fra radio eller TV. Denne mannen snakket, den kvinnen lo, noen få andre snakket i munnen på hverandre, tydelige, men de ble mindre tydelige etter hvert som øynene mine så ut i himmelen, dypere ut i verdensrommet. Da bevisstheten min reiste lenger mot stjernene, begynte alle disse stemmene å smelte sammen til støy. Alles historie, de auditive restene av livene våre, det som betydde noe for oss i denne korte tiden vi vandret på jorden, smeltet sammen til en lyd som hvit støy, som rommet mellom stjernene som vi fremdeles vet så lite om.
I det lille øyeblikket følte jeg meg like ubetydelig, men likevel vakker, perfekt ufullkommen, som alle andre på denne planeten. Jeg følte at jeg hørte til.
Julia: Det er vilt, Karin! Og så vakkert formulert. Selv om mitt sinn ikke er like innstilt på den typen ting du og Dory opplever, føler jeg absolutt kraften i bildene du nettopp delte, og selvfølgelig føler jeg det og reagerer på det veldig intenst i Dorys musikk og tekster. Jeg ønsket at det skulle komme frem i filmen, i tillegg til de delene av historien hennes som handler om hvordan kvinnehat, berømmelse og frykt for kvinners kreative kraft forviser noen kunstnere til kultstatus (eller som du har uttrykt det, «samfunnets skrotkiste»), og dermed virkelig frarøver oss alle dem og deres fantastiske bidrag.
Men, som vi alltid diskuterer på våre møter, kan jeg relatere til hvordan Dory integrerte stemmene sine i kunsten sin, men jeg er ikke sikker på om jeg virkelig kommer meg forbi ideen du snakker om noen ganger, at stemmehørere, som Dory og deg, hører hverandres tanker, eller hører de dødes stemmer.
Karin: Ja, vi kan ikke vite det egentlig, og jeg forstår det fullstendig. For meg koker det i bunn og grunn ned til hvordan du beskriver å knytte bånd til Dory, å bli påvirket av musikken hennes, å føle resonans med ånden hennes, på en måte, jeg tenker bare på det som å ikke være bundet av tid eller biologi.
Jeg er fortsatt så misunnelig på at du fikk møte henne!
Julia: Noe av det mest ærefulle i livet mitt var å møte henne, hennes fantastiske ektemann Joby og resten av familien hennes, som har vært så oppmuntrende og imøtekommende når det gjelder filmen.
Karin: Det kan jeg tenke meg. Jeg tror det som betyr mest i samtaler som de vi har, er at vi respekterer den unike betydningen hver og en av oss har rett til å gi verden og vår opplevelse av den. Fra første dag følte jeg din dype respekt for det; det er det som gjør filmen din så flott. Og det er et kjernekonsept som ligger til grunn for Mad Pride.
Dory ga mening til sine erfaringer på sin egen måte, og det gjør du også, og det gjør jeg også, og vi respekterer hverandre for det. Det er det som gjør det hele så interessant til slutt: å knytte bånd med mennesker som er annerledes og stille spørsmål som: «Var denne visjonen ekte? Var det meg som kommuniserte med en del av Dorys ånd som fortsatt er der? Eller var det noe helt annet? Hvem vet?»
Vi har til og med ledd før og sagt at Dory kanskje ville rulle med øynene av oss for å ha en slik samtale, fordi svaret kanskje er noe helt annet enn det vi er vant til – eller i det hele tatt er i stand til å forestille oss – ennå. Det viktigste er at vi møter hverandres meninger med respekt, medfølelse og ære.
Husker du hva Dory sa da hun ble innlagt, som svar på en intervjuer som spurte om hun virkelig var gal?
Julia: Ja, absolutt. Hun sa: «Men hva er galskap? Galskap er bare en annen virkelighet. Det er alt. Og hvem vet hva den virkelige virkeligheten er? … Og jo eldre jeg blir, jo mer innser jeg, jeg tror virkelig at materie, det jeg ser og føler og berører, ikke er virkelig i det hele tatt. Og det jeg ikke kan se, og det jeg ikke kan berøre, vet du, har en enorm virkelighet for meg.»
Jeg elsker den setningen. Og jeg er villig til å leve i min virkelighet mens jeg fortsetter å være fascinert av din og Dorys.
Men hva er galskap? Galskap er bare en annen virkelighet. Det er alt. Og hvem vet hva den virkelige virkeligheten er?
Karin: Og det er bare vakkert. Så, hvis vi for et øyeblikk ser bort fra om du tror at stemmehørere kan snakke med de døde eller ikke, er det jeg vet uten tvil at en film kan være mer enn bare en film, og at kunst kan forandre verden. Det er kanskje lettere å forklare som en opplevelse!
Etter alle disse årene med å bli fortalt at jeg ikke skulle tro at livet mitt kunne være lett, eller at jeg kunne leve med stemmer, tror jeg i dag (etter On My Way to Where og tusen andre filmer og vennskap) sterkt på at jeg kan leve dette litt rare livet hvor jeg hører stemmer og ser syner, og at jeg kan hjelpe andre slik du gjorde da du laget denne nydelige filmen om Dory Previn.
Og slik Dory gjorde ved å være åpen og ærlig om hvordan hun opplevde verden.
Det gir meg styrke ikke bare til å være meg selv, men også til å fortsette å lage kunst. Jeg stoler på hva kunst kan gjøre for mennesker. Jeg stoler på det slik jeg stoler på elvene.
