Eidsvik mot Staten i Lagmannsretten var en nærkamp om virkeligheten. Statens prosedering liknet en Holbergs-komedie, så svak i argumentasjon at Staten trolig regner saken som vunnet. Det er Mad in Norways utsender sitt inntrykk.
Etter tre dager i Lagmannsretten venter vi nå på rettens kjennelse. Da saken er historisk ble det varslet at rettens arbeid kan ta noe over lovens ramme på fire uker.
Eidsvik har klaget staten inn for brudd på hennes menneskerettigheter da hun var underlagt tvungent psykisk helsevern. Hun påstår brudd på Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen artikkel 3 og 8 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter.
Eidsvik beskriver umenneskelig og nedverdigende behandling, vold, ulovlig isolasjon og at pleiere i flokk har revet av henne buksen og injisert medikamenter i henne gjennom hennes ulike innleggelser. Medikamentene har rammet hennes evne til å tenke, føle og håndtere smerte på den måten hun selv ønsker. Medikamentene gav dessuten alvorlige bivirkninger som liknet Parkinson, samt abstinenser ved seponering. I tillegg kommer alvorlige traumer og PTSD etter erfaringer i helsevesenet. Herunder kommer også at uniformert politi har tatt seg inn i hennes hjem og påsatt henne håndjern foran hennes mindreårige datter for å gjennomføre tvangsinnleggelser.
Rettsprosessen illustrerer at det ikke finnes rettsmidler for denne befolkningsgruppen i Norge
Systemet har flere instanser som sikrer pasienter mot umenneskelig behandling, overgrep og krenkelser, hevdet regjeringsadvokaten. Det finnes en kontrollkommisjon. Det finnes statsforvaltere (tidligere fylkesleger). Og ellers kan pasienter klage sin sak til domstolene.
Prosessfullmektig Mads Andenæs hevdet at det ikke finnes noen effektive rettsmidler i Norge for psykiatriske pasienter som vil klage, noe som i seg selv et menneskerettighetsbrudd. Systemet som skulle ha sikret hennes grunnleggende rettigheter den gangen Eidsvik var innlagt førte heller ikke frem, selv om hun fremsatte formelle klager fra start og slik systemet krever. Ingen av hennes klager til kontrollkommisjonen og (den gang) Fylkesmannen førte frem. Klagene ble dessuten flere ganger lagt til side uten begrunnelse i loven.
Når hun endelig nådde frem til rettsapparatet i 2016 var dette fordi saken hennes ble valgt ut av probono-prosjektet til Den internasjonale juristkommisjonen og ICJ Norge. Der hadde menneskerettighetsjurister med Ketil Lund i spiss bestemt seg for å prøve tvangspsykiatriens praksis mot internasjonal forståelse av menneskerettigheter. Norge er et av de landene som ikke vil akseptere FNs menneskerettigheter for mennesker med nedsatt mental funksjon CRPD fullt ut, men som heller har kommet med såkalte tolknings-erklæringer til denne loven. Vi er derfor på kollisjonskurs med både FN, Den europeiske menneskerettighets-konvensjonen og WHO i vår tvangsbehandling innen psykiatrien. I Lagmannsretten var det Gro Hofseth Hermansen og Sine Moen fra Føniks advokater som i tillegg til Mads Andenæs førte saken for Eidsvik.
Hvem kan egenhendig betale for en prosess som i dette tilfelle allerede er i sitt tiende år, med påstander som aldri tidligere har vært prøvet i norsk rettssystem? Hvem kan ta ut sak mot Staten, og dessuten risikere å måtte betale Statens saksomkostninger i tillegg til sine egne, når håp om å bli hørt dessuten er syltynt? Ingen, påpekte Andenæs. Pasienter underlagt tvangsparagraf har intet vern mot den norske stat slik praksis er i dag.
Til nå har domstolen lagt alt til rette for Staten
Domstolen har et selvstendig ansvar for å korrigere Staten. Domstolene skal sikre at Staten overholder individets ukrenkelige rettigheter som Norge har forpliktet seg til ved FN. «Det er rettssikkerhetsmessig problematisk at domstolutprøving av tvangsmedisineringsvedtak i praksis er avskåret» uttrykte sivilombudsmann Aage Thor Falkanger i lederen for «Lov og Rett» 5/2017, sitert av Andenæs i åpningsprosedyren. Tross alle hindringer så står nå endelig Eidsvik i retten. Allikevel har domstolen lagt rammene helt og holdent etter Statens ønsker i denne saken:
- Eidsvik har klaget på overgrep og vold helt fra sin første innleggelse i 1988. Staten fikk i tidligere rettsprosess støtte i å hevde at alt frem til 2013 var foreldet og at man derfor kun ville forholde seg til innleggelser mellom 2014 og 2016.
- Eidsvik ville få prøvet sine individuelle menneskerettigheter. Staten fikk medhold i å slå saken hennes sammen med en annen sak, da for en prinsipiell vurdering av offentlig praksis.
- Eidsvik krevde erstatning for tapt arbeidsfortjeneste og ødelagt liv. Staten fikk medhold i at forholdene var foreldet og erstatning derfor ikke aktuelt.
Staten mener at tvangsinnlagte pasienter må sørge for å dokumentere overgrep, også når de er fratatt skrivesaker, kalender og kontakt med omverden
I Lagmannsretten hevdet regjeringsadvokaten at Eidsvik ikke hadde gjort jobben de gangene hun var innlagt med psykose. Hvor var dokumentasjonen på vold og ulovlig isolasjon? Kunne hun ikke gjøre rede for på hvilke tidspunkt de ulike hendelsene hadde inntruffet, og hvilke vedtak som var fattet på de eksakte tidspunktene for da de angivelig ulovligheter skulle ha skjedd? Eidsvik advokater bemerket at hun hverken hadde skrivesaker, kalender eller klokke, og telefonen var hun sågar ofte fratatt, i tillegg til at hun var sperret inne på et rom og jevnlig ble nektet kontakt med omverdenen. Staten mente da at hun burde greid å få legene til å belyse sin sak ved å påvirke hva de skrev i journalen.
At fylkeslegen ikke fulgte opp alle klagene som kom fra hennes kant burde hun også åpenbart ha passet på å korrigere, hevdet Regjeringsadvokatene. Men Eidsviks advokater kunne dokumentere at fylkeslegen ikke kunne det lovverket han skulle forvalte, det lovverket som Staten mener at sikrer rettssikkerheten til pasienter som Eidsvik.
Dette var et faktum som regjeringsadvokatene ikke kunne bestride. De hevdet heller at Staten faktisk ikke er riktig instans for denne saken i det hele tatt, da det er helseforetaket som har stått for de eventuelle krenkelsene. Det eneste Staten er ansvarlig for er lovverket, hvilket er uklanderlig, forstod jeg juristen rett.
Psykisk helsevernlov erstatter individets menneskerettigheter var Statens logikk
Norsk lov ligger innenfor menneskerettighetene, slo regjeringsadvokaten fast. Tiltakene mot Eidsvik ligger innenfor loven, hevdet han videre. Dermed trenger ikke retten å ta stilling til om Eidsviks erfaringer oppfyller hennes menneskerettigheter, var Statens logikk.
Det var som å høre selveste Erasmus Montanus, der han hevder at Mor Nille er en stein. «En stein kan ikke flyve. Mor Nille kan ikke flyve. Ergo er Mor Nille en stein». Om Statens jurister kan argumentere bort individets grunnleggende og ukrenkelige rettigheter på denne måten er det ikke annet å gjøre enn å fastslå at norsk rettsvesen har blitt en Holberg-komedie, selv om det neppe føles sånn for hverken Mor Nille eller Eidsvik.
Denne reduksjonistiske tilnærmingen var en glitrende illustrasjon av Statens syn på alle de tusener av individer som til enhver tid er underlagt lov om tvunget psykisk helsevern. Deres erfaringer er en funksjon av et solid lovverk. Om noe kritikkverdig allikevel skulle inntreffe er dette et resultat av skjønnsvurderinger, gjort av ansatte der ute i helseforetakene. Deres skjønn vil uansett ligge svært nær loven, sa regjeringsadvokaten i sin slutt-prosedyre.
Statens prosedyre beviser det norske menneskerettighetsjurister har skjønt; For Staten eksisterer ikke psykiatriske pasienter som individer, derfor kan de reduseres til et forvaltningsproblem. Det finnes ingen mekanismer i rettsapparatet som forhindrer denne dehumaniseringen, om da ikke Lagmannsretten redder oss fra denne altfor store dosen humor.
Tvangsbehandling nærmer seg doblet på ti år
Det er svært umusikalsk å lage komedie av dyptgripende lidelser, selv om regjeringsadvokatene sikkert syntes at deres spissfindige tolkninger av de juridiske rammer var besnærende å få traktere på et felt med upløyd juridisk mark. Rammene rundt denne farsen var alt annet enn morsom. På tilhørerbenken satt et tretti-talls mennesker som av dypt personlige grunner lyttet til hva deres verdi er i praksis. De lyttet til hvilket land de har sitt statsborgerskap i. Det satt mennesker på disse benkene, dypt preget av statlig tvang og overgrep. Bak hver av dem finnes det en flokk som er tilsvarende rammet. Disse fremmøtte er trolig blant de mest motstandsdyktige og oppegående av en stor og voksende gruppe underlagt tvunget psykisk helsevern i dagens Norge. I 2022 var antall tvangsinnleggelser per år over 9000. Omfanget av tvangsbehandling er vanskeligere å tallfeste, da mye tvang også foregår såkalt frivilling. Dette skjer når pasienter ikke får reelle valgmuligheter, tilstrekkelig informasjon eller blir utsatt for sterkt press. Antall tvangsbehandlings-vedtak nærmer seg en dobling det siste tiåret.
Det er like ille for alle og ingen når frem i systemet. Ergo finnes ingen lovbrudd, hevder Staten
Scenen var rigget, alle aktører var kledd i svart, og på det litt forhøyde dommersetet satt de tre fagdommerne som skal beslutte hva som skal veie tyngst i denne kampen om virkeligheten: Eidsviks påstand om at helsehjelpen har skadet henne, eller Staten som viser til manglende rettslig praksis for prøving av menneskerettigheter for pasienter underlagt tvungent psykisk helsevern. For når det ikke finnes andre dommer å vise til, så bekrefter det at praksis er i tråd med loven. Som om det skulle være et argument, undrer jeg. Er det virkelig et argument, at fordi praksisen er like ille for alle og at Eidsvik derfor har fått en helt gjennomsnittlig medfart, så trenger ikke domstolen å sette en stopper for det? Ja, det var faktisk et av hovedargumentene fra Statens side.
Grunnen til at det ikke finnes tidligere dommer er jo nettopp det denne saken viser; det finnes ingen rettsmidler hvor man kan nå frem. Ergo finnes det ingen rettssikkerhet. Da er Statens konklusjon at det heller ikke finnes noen lovbrudd. Og dermed var Erasmus Montanus tilbake på scenen.
Hilde Marie Rekstad
